|
Jeg hadde hatt 2-3 cm åpning i minst et par uker, hadde passert terminen. Alt tydet på at det
kom til å bli en stor unge, hadde derfor blitt fulgt opp med UL og CTG i flere uker før fødselen.
Jeg dro på fødepoliklinikken med en hissig svangerskapskløe, og ble undersøkt der. Ble lagt inn
med mild svangerskapsforgiftning tirsdag 10. oktober (4 dager over termin, med planer om
igangssetting av fødselen. Tilfeldighetene (og fullmånen den 13.?) ville det slik at det ikke
var kapasitet på fødeavd. til dette, og jeg ble værende på "venteavd." Onsdag morgen kl 0830
kjente jeg noen ganske kraftige kynnere, og disse ble raskt ganske regelmessige hvert 8-9 minutt.
Dette fortsatte utover dagen, og i 19-20-tiden ble de forholdsvis smertefulle. Jeg hadde fått
beskjed om at neste dag skulle fødselen settes i gang, og at det var viktig at jeg var uthvilt.
Fikk derfor tilbud om noe å sove på, som jeg takket ja til. Jeg hadde ikke sovet noe særlig på
mange døgn pga kløe, og nå var kynnerne blitt svært vonde (jordmor sa det bare var kynnere, og
ikke rier). Klokka ble 0400 natt til torsdag, jeg hadde ikke sovet og "kynnerne" var vannvittig
vonde. De kom ca hvert 7. minutt, men slik hadde det vært store deler av dagen. Jeg var så
sliten, og til slutt gikk jeg bort til vaktstua og spurte om de ikke hadde noe mer jeg kunne
prøve å sove på. Da var det ei som "forbarmet" seg over meg, og sa at kanskje det ville være en
god ide å undersøke meg...
5 cm åpning, ring gubben, fødselen var i gang!
5 cm ble fort til 7 cm, og alt gikk fint. La meg i et badekar noen timer, med det resultat at
riene ble kraftig svekket. Nå er ting litt mer uklart for meg, men tror klokka var blitt ca
0800 på morgenen da de bestemte seg for å ta vannet. Det gjorde de, og riene kom i gang, men
disse var kortvarige, smertefulle, tette og fullstendig uten effekt. Ba om epidural, men
jordmødrene ville prøve med mildere saker først. Hadde ikke krefter til å protestere, og jeg
regner med de hadde en grunn for å foreslå dette. Fikk saltvannspapler (dritvondt å sette,
fullstendig uten virkning) og lystgass (virket heller ikke, men gav meg noe å konsentrere meg om).
Så fulgte 5 timers "smertegrøt". Jeg kunne ikke snakke eller noe, bare samle kreftene om å
komme meg gjennom neste ri. Helt grusomt. Jeg var så sliten og utmattet at jeg trodde jeg
skulle dø. Jeg ba om epidural nok en gang, og fikk det. De måtte samtig sette på et
|
|
riestimulerende drypp. De følgende 2-3 timene er også litt uklare, men jeg fikk slappet litt av
på epiduralen begynte å virke. Husker jeg merket at det ene låret "sovnet av". Riene kom, men
alt stoppet opp, nok en gang. Nå kom det en drøss mennesker inn (jordmødre, overleger, etc.)
De sa navnet sitt, og så undersøkte de meg nedentil. Aner ikke hvor mange det ble til sammen,
men jeg var svært sår og lei av de konstante undersøkelsene. Det ble snakk om keisersnitt, men
de skulle vente litt til. Babyen satte fast litt for langt oppe. Men så kom pressriene i gang
av seg selv, og langt bak i hodet registrerte jeg at låret mitt var "tilbake" (Det viste seg
etterpå at epiduralen ikke virket lengre). Husker ikke hvor lenge selve utdrivningstiden varte,
men i hvert fall over en time. Det føltes som en evighet. Jeg var så sliten, så sliten, og
trodde ikke jeg kunne klare mer. Til slutt ba jeg dem ta ham med tang, vakum eller hva som
helst, jeg orket ikke mer. På nest siste pressri var hodet ute, og så gikk det 2-3 minutter før
neste. Han kom ut kl 1634 og ble lagt på magen min. Gutten var lilla og pustet ikke uansett hva
jordmødrene prøvde. De sprang av gårde med ham. Noen minutter senere kom de inn med ham, før de
forsvant igjen. Fikke ikke sett ham igjen før midnatt, for jeg måtte opereres. Full narkose, de
trodde lukkemuskel og alt var gåent på meg. Det var det heldigvis ikke, men 40-50 sting måtte
til å for å lappe meg sammen.
Det viste seg at jeg hadde satt til verden en liten "kjempe", 4712 g og 55 cm.
Gutten slet med pust og fordøyelse, og litt annet småtteri, og de beholdt ham på
spedbarnsavdelingen i en uke. Han fikk mat intravenøst og antibiotika gjenom en kanyle i hodet
det meste av denne tiden.(Denne tiden var vond, og jeg har ikke lyst til å ta detaljene) Nå ser
i midertid alt ut til å være fint, bare en liten "dobbeltsjekk" om et halvt års tid.
mumitrollet
Neste historie
|
