Utdrag fra en samtale mellom svigermor og Dharma (fra Dharma & Greg) fritt oversatt:

Svigermor: "Jeg skulle egentlig være overhodet i en stor familie."
Dharma : "Så trist! Jeg visste ikke at du ikke kunne få flere barn enn Greg."
Svigermor: "Joda, jeg kunne få. Det bare gjorde for vondt å føde."
Dharma: "Sier de ikke at man glemmer smerten?"
Svigermor: "Intelligente kvinner glemmer aldri den smerten!"

Fødselen kom faktisk helt overraskende på meg - det høres kanskje litt rart ut etter 8 dager på overtid, men likevel... :) ... Klokken 05.00 på søndags morgen oppdaget jeg blod på papiret. Ringte til føden som ville ha meg inn på sjekk siden jeg bodde så nære (hva med de som bor lenger ifra da...huh?)...og likevel var våken. På vei til føden fikk jeg litt vondt i magen, men tenkte ikke noe videre over det..Regnet med at det var litt nerver. Jordmoren sjekket om jeg hadde fått åpning og utrolig nok så var det blitt 2 cm...Når hadde det skjedd tro... hehehe... Ble lagt på ctg-overvåking i en halvtimes tid (etter at jordmoren hadde tatt den berømte "jordmor-sleiva" på meg....(fy - som det gjorde vondt!))...og oppdaget ganske straks at de 'nervøse' sammentrekningene i magen slettes ikke hadde noe med nervøsitet å gjøre...men at Nurket faktisk hadde planer om å komme ut. Etter 40 min. overvåkning fant jordmoren ut at riene mine kom med 6 min. mellomrom og de ble bedømt til dårlige/middels - jeg fikk beskjed om å dra hjem, avvente situasjonen og så ringe tilbake når riene kom med 4 min. mellomrom. Vi satte oss inn i bilen, men jeg hadde ikke lyst til å dra hjem med en gang så vi kjørte rundt en times tid. Det var faktisk deilig å sitte i bilen. Vel hjemme igjen ble det bare verre og verre. Jeg som hadde gledet meg til å finne ut hvordan jeg kom til å takle smerten oppdaget ganske snart at det var snakk om sterke saker dette her...og visste at det skulle bli verre...Gjett om det var en som fikk skylden for mine smerter etterhvert... Stakkars Hans! Klokken 10.00 kom riene med 3-4 min. mellomrom og det føltes som om de varte i ett. Hans måtte ringe til føden og fortelle hvordan det stod til (selv stod jeg i stua og skreik...*oups*) Vi fikk beskjed om å komme opp igjen og når klokka var blitt 10.30 hadde jeg klart å komme meg ut i bilen. Denne gangen la vi på mange kroner, for vi regnet med å bli der en god stund. Ble lagt på ctg-overvåking igjen, men sendt hjem igjen -med beskjed om å ta to paracet og forsøke å sove (!!!)og så komme tilbake etter et par timer - fordi denne jordmoren ikke mente at jeg hadde sterke nok rier... Gjett om jeg var skuffet og litt småsint da....Bestemte meg raskt for at om hun var der når jeg kom tilbake så ville jeg ikke ha henne med inn på fødestuen. Klokka 14.00 ringte vi til føden igjen og ble bedt om å komme opp. Vi tok med oss bag'en på nytt og parkerte på den eneste ledige plassen vi fant - bak sykehuset. Vi brukte en halvtime på å komme oss fra bilen og inn på sykehuset. Ikke bare stod vi langt fra inngangen - Hans måtte også slå meg i korsryggen for å døyve smertene mens vi gikk. Det må ha sett ganske rart ut for eventuelle forbipasserende. Vi ble møtt av den samme jordmoren som sendte oss hjem og til min store overraskelse ble vi møtt med et stort smil. Hun roste meg for å ha holdt ut så lenge hjemme og spurte om jeg hadde fått sovet litt. Det hadde jeg jo ikke, men det virket ikke som om hun hadde regnet med at jeg skulle få gjort det heller. Ble lagt på ctg-overvåkning igjen og denne gangen bar det inn på fødestuen.
Klokken var ca.15.30 når vi var vel installert på fødestue 2. Dette var faktisk den fødestuen jeg hadde håpet på å få for det var den eneste med badekar. Vi tappet i vannet og jeg la meg godt nedi det varme vannet. Mens jeg lå der og forsøkte å slappe av var det vaktskifte på føden. Jordmor nummer 3 kom og presenterte seg. (Var det noen som fikk med seg navn på alle involverte?) Vi måtte varme opp vannet 2 ganger for det ble litt kaldt etterhvert. Hans satt på kanten og masserte meg hele den timen jeg tilbrakte i vannet. Etter litt overtaling gikk jeg med på å komme opp av vannet og legge meg i sengen. De festet ctg-apparatet på magen min og så ble jeg liggende der i en halvtime time før en jordmor kom og spurte om jeg ville ha noen bedøvelse. Jeg fikk noen tabletter som smertelindring(?) og klokken 17.00 stund fikk jeg lystgass. Det var helt utrolig deilig! Smertene ble mindre, men bare dersom jeg lå på siden - vendt til høyre. Nå viste det seg at det å ligge til høyre gjorde sånn at riene ikke var så sterke og derfor heller ikke så effektive i fødsels arbeidet.Forsøkte å ligge den andre veien, men da virket ikke lystgassen helt så det hadde jeg ikke lyst til.

Fikk lov til å ligge til høyre for å slappe av innimellom. 20.00 fikk jeg en sprøyte med Pethidin i låret. I følge meg selv hjalp den ikke så mye, men ifølge Hans og jordmødrene hjalp den visst endel. Den tok vekk toppene på riene, så jeg kjente ikke hvor sterke de egentlig var. Det som var dumt med den var at jeg ble så kvalm og måtte kaste opp. Etter en liten tur på do kom jeg tilbake til sengen og så bestemte de seg for å ta vannet. Ca. 20.15 tok de vannet og fant ut at det var litt misfarget - Nurket hadde hatt avføring i fostervannet. De festet et ctg-apparat til hodet til Nurket sånn at de hele tiden kunne følge med på hvordan han hadde det. Uvisst hvor lenge etterpå fikk jeg kommet meg over i fødestolen. Det tok litt tid, men... Det var ikke så veldig behagelig å sitte der, men det var jo ikke så artig å ligge i sengen heller, så det ble hipp som happ. Jeg klarte meg uten lystgassen en stund mens jeg satt der i stolen, men da de skulle ha meg til å reise meg opp måtte jeg ha den igjen. Jordmoren jeg hadde da (og som var den som var der når Nurket kom ut) fant ut at jeg hadde en 50/50 fordeling på lystgass/oksygen og skrudde den ned til 30/70. Jeg merket ikke forskjellen, jeg. Jeg stod oppe fra klokken var 22.15 til 23.30 og var ganske sliten i beina da jeg fikk kommet meg opp i stolen igjen. Nå mente de at det hadde gått så lenge uten at noe skjedde så de satte på meg drypp. Hodet til Nurket begynte å presse på og jordmoren fant ut at hun ville klippe. Hans syntes det var litt ille for saksen virket litt sløv, men for meg var det godt. Den brennende følelsen forsvant. Riene tok seg opp litt etterhvert, men de var fremdeles ikke noe særlig effektive.
Helt på slutten forsvant riene mine - så takket være at jeg hadde såpass sterk vilje fikk jeg Nurket ut tilslutt...Det holdt nesten på å gå galt...*huff*...Jordmoren tok ham imot og vippet veldig fort navlestrengen over hodet og vekk fra halsen. Barnelegen kom inn og løp ut med ham - Jeg tror ikke jeg har vært så redd noen gang, eller grått så hjelpesløs. Heldigvis hørte vi at han gråt etter en stund så vi pustet litt ut. Vi måtte sende barnepleieren ut for å sjekke hvordan det stod til. Hun kom inn igjen og sa at alt var bra. Han hadde fått navlestrengen rundt halsen og hadde svelget store mengder misfarget fostervann. De trengte bare å rensuge ham sånn at han kunne puste selv uten problemer. Hun hadde vært så opptatt av å sjekke at alt var bra og så skynde seg inn til oss igjen at hun ikke hadde fått med seg om det var en gutt eller en jente - så hun løp ut igjen. Da hun kom inn igjen fikk vi vite at det var en liten gutt vi hadde fått. Han veide 4440g og var 52 cm lang. Når han så kom inn til oss etter 20 min. ble alt bra igjen. Jeg fikk lokalbedøvelse og ble sydd før jeg fikk legge meg i sengen sammen med lillegutt og Hans.
Noen timer etterpå ble jeg lagt over i en annen seng og trillet opp på B7 (Barselavdelingen i 7. etasje på Fredrikstad sykehus). Inne på rommet mitt lå det allerede en som hadde født en gutt to dager før. Nurket ble hentet av en av barnepleierne og tilbrakte resten av natten inne hos jordmødrene sånn at jeg fikk sove litt. Det var første gang vi var fra hverandre. Hans måtte etterhvert gå hjem for å sove selv også.
Fra fødselen hadde begynt med blodet på papiret klokken 5 på morgenen 19.des. til jeg hadde blitt flyttet opp på barsel klokken 5 på morgenen 20.des. hadde vi vært i full aktivitet og uten søvn i 24 timer. Nå var det på tide å sove.
To dager etter fødselen fant legen ut at han kanskje hadde fått en infeksjon fra fostervannet og det bar ned på nyfødt-intensiven... Nok engang gråt og gråt jeg... Prøvene ble tatt og viste seg heldigvis å være helt fine så vi fikk dratt hjem på lille-julaften. Det var deilig å komme hjem fra sykehuset og bare kunne få kose seg med Nurket.
Sånn i ettertid er det litt rart og uvirkelig det hele. Ting jeg sa og tenkte under fødselen. Hvordan det egentlig var. Uansett hvor vondt det gjorde og hvor skremmende det faktisk var å ligge der så ønsker jeg meg flere barn. Kanskje det er mer skremmende enn selve fødselen? :)
manne

Neste historie