|
Klokka ett om morgenen 13. juni skulle jeg sove... men fikk
"kynnere".... som ikke gav seg. Klokken fire våknet samboeren av at
jeg løp som en "sinnsyk" mellom badet, stua og soverommet hver gang
disse "kynnerene" kom. Snakket et par ganger med sykehuset i løpet av
dagen, og når klokken ble fire på ettermiddagen var det fem minutter mellom
riene og vi dro avgårde. Til tross for at det ikke var mer enn en cm. åpning ble
jeg lagt inn, for jeg måtte nok snart inn allikevel...
Riene avtok noe utover kvelden, men jeg begynte å bli utslitt etter to døgn uten
søvn, så jeg fikk noe som skulle "roe ned" rieen.... Det endte med en
natt med rier hvert syvende - tiende minutt, og null søvn på meg eller
samboeren... Når det ble morgen sjekket de åpningen igjen - 3 cm....
Klokken ett på formiddagen var det fortsatt uregelmessige rier, og jordmoren
valgte å ta vannet for å få fortgang i sakene. Jeg var da en stund i basseng -
noe som til og begynne med hjalp masse, men etterhvert var jeg så utslitt og
hadde så vondt at jeg valgte å få pethidin. Pethidinen hjalp - til å gjøre meg
susete i hodet - samboeren prøvde stadig vekk å snakke med meg, men fikk
"goddag-mann-økseskaft"-svar tilbake....
Klokken seks var åpningen fem cm, og smerten utholdelige, og jeg antydet noe om
at jeg godt kunne dø... Epidural ble satt - noe som jeg faktisk ikke kjente i
det hele tatt - og all smerte forsvant fra magen... men riene satt i hofter og
lår...
|
|
Da det ble sjeldnere mellom riene igjen en time senere ble jeg satt på drypp for
å få igang fødselen.
Etter en halv time med pressveer (og kramper i låra - au!) ble lege hentet, og
de besluttet å ta henne med vakum, da riene mine var for korte til å få henne ut
og jeg nesten var på randen av hva jeg mestret... (total utmattelse). Etter enda
25 minutter, og på andre forsøk med vakumsugekoppen kom hun ut :o) Hun var også
utslitt etter en veldig lang fødsel, så de løp avgåde med henne for å suge
fostervann og gi henne surstoff - men vi hørte henne skrike før de løp med henne
da...
Og det er sant som de sier - man glemmer alt så fort de er ute. At morkaken kom
ut gjorde meg ingenting - og jeg var plutselig "kjempe sprek" :o)
Høydepunktet kom når de kom tilbake med henne ti minutter etter fødselen og la
henne på magen min - hun var jo kjempe nydelig! (og da kunne den nybakte mamman
tilgi at hun "dreit" på magen på første møte ;o)
"manzana"
Neste historie
|
