Så kom vidunder nummer 2. (Mamma forteller fra fødselen)

Etter to helger med sterke tak og løfter om at fødselen var rett rundt hjørnet kom dagen vi ventet på. Tirsdag 7.august startet som de fleste andre dager har gjort den siste tiden. Regelmessige tak som tok bra i mage og rygg. Gikk med disse hele formiddagen, men regnet egentlig med at det kom til å gi seg utover ettermiddagen. Møtte Hans etter jobben og gikk litt rundt før vi endte opp på en mongolsk resturant for å ta med oss litt take-away hjem. Mens vi ventet på maten kom det et skikkelig vondt tak. Min første tanke var at _nå_ var det igang - før jeg lo og minnet meg selv på at jeg faktisk hadde blitt lurt før. Så gikk det 5.min og det kom et nytt tak. Dette forsatte og jeg ble faktisk innstillt på at noe kom til å skje. Ringte etter barnevakt og gikk rundt i stua, mens jeg høylydt angret på at jeg i det hele tatt hadde satt igang med prosjekt baby#2. Dessverre gjelder ikke fjellvettreglene her. Det var for sent å snu! *s* Klokken 21.00 var takene begynt å komme mer sjeldent. Jaja, så var vi blitt lurt igjen. Siden jeg var så nyskjerrig på om jeg hadde fått noe mer åpning tenkte jeg at jeg skulle ta en liten sjekk på meg selv. Klarte å finne frem til det jeg regnet med var "døren til det ukjente". Og hjelpes! Det var noe rart der. Det kjentes rett og slett ut som en fot. Er det mulig da? Fortalte det til mann og barnevakt som ble like overrasket som meg, men som raskt kom til konklusjonen om at jeg sikkert hadde kjent noe annet. Slo meg til ro med det. Klokken 00.15 gikk vi for å legge oss, men det var ikke noe ro å finne for hodet mitt på hodeputen. Rett etter at jeg hadde inntatt horisontalen satte det igang med skikkelige rier hvert tredje minutt - og denne gangen var det ikke tvil. Nå skulle det skje! Lot Hans sove en time mens jeg tellet minutter og varighet. Joda, her var det rie i ett minutt og pause i tre. Ganske slitsomt, men jeg skulle iallefall vente litt med å ringe opp likevel. Når det var gått en time vekket jeg Hans og gikk for å ringe til føden. Der fikk jeg beskjed om å komme opp så snart råd var. Jordmoren likte ikke helt at jeg som andregangsfødende drøyde så lenge. (Det er virkelig forskjell på jordmødre!) Likevel var vi ikke akkurat verdens raskeste. Vi kledde på oss. Pakket ned litt småsaker i bagen. (Tittet til Benjamin og håpet at det ikke var siste gang jeg så ham - det er rart hva man kan få seg til å tenke.) Holdt ut endel rier - og bega oss på veien til sykehuset. Det var deilig nattevær ute og det ville bli like langt å gå bort til bilen og fra parkering av bil til sykehus, som veien fra oss til sykehuset. Taxisjåførene på holdeplassen tittet litt rart på oss, men vi lot som ingenting og vandret sakte videre. Hadde stadig tettere rier og rundt 100m fra sykehuset kom pressveene. Fikk litt panikk, men visste at jeg ikke kunne presse enda. Kom oss opp på føden og ble stående i gangen i 5-10 minutter før jordmoren kom. Fortalte at jeg følte for å presse og la samtidig til at jeg trodde at det muligens ikke var hodeleie likevel - på tross av hva helsekortet mitt sa. Jordmoren brukte noen minutter på å finne hjertelyden. Laaaaaange minutter. Jeg lå der og kjente spark, men likevel raste tanker om at babyen var død gjennom hodet mitt. Der og da klarte jeg ikke å koble sammen spark med liv. Til slutt fant hun hjertelyden innunder ribb-beina mine. Nå begynte hun å ane uråd. Jeg fortalte om mine mistanker om at det var en hånd eller fot ved åpningen og hun gjorde seg klar til å undersøke. Idet hun kjente etter ble hun helt rar i ansiktet. Her var det full åpning og ganske riktig en fremfallt del. Hun ba meg ligge helt stille mens hun løp ut. Ga beskjed om å få ultralydsapparatet og tilkallte operasjonslegen. Nå gikk alt fort. Legen foretok UL og konstanterte raskt at det var snakk om "dobbelt fotbjudning" (svensk jordmor som skrev ut hendelsesrapport). Babyen lå med hodet opp til høyre, rompa til venstre og føttene ned. "Her må det bli keisersnitt", sa hun før hun tilkalte overlegen. Han foretok ny GU og etter litt om og men fastslo han også at her måtte det bli keisersnitt - hvis man rakk det.

Måtte over i en seng - veldig forsiktig, slik at jeg ikke fikk vannet til å gå. Så løp de avgårde med meg. (Det er faktisk ganske så ubehagelig å ligge i en seng mens man har rier, og råkjøre nedover sykehuskorridorene.*s*) Før operasjonen var jeg mest bekymret for Hans. Var så redd for at han skulle bli glemt oppi det hele. Fikk narkoselegen (en kjekk svenske med navn Peter) til å få noen til å ta hånd om Hans. Deretter forsvant jeg inn i tåken. Klokken 02.45 tok de ut nurket. Våknet opp på overvåkningen en stund etterpå. Det første jeg gjorde var å spørre etter Hans. Merkelig nok var alt annet uvesentlig. Sykepleieren fortalte meg at de skulle gi ham beskjed om at jeg var våken og ville ha ham der. Så gratulerte hun meg med en velskapt gutt. Jeg syntes det var en evighet før Hans og gutten endelig kom. Det første jeg spurte Hans om var om det var en liten Jacob som var kommet. Og det kunne han bekrefte. Jens Jacob (som er navnet hans) veide 3365g, var 50 cm lang (ca. pga keisersnittet) og hadde 36cm i hodeomkrets. Han var prikk lik sin storebror - manglet bare en kilo. Hadde underveis i svangerskapet innstillt meg på at det faktisk kom til å være en ny liten baby som kom og at han ikke kom til å ligne på Benjamin - noe som ble gjort til skamme. Fikk Jacob opp i sengen til meg og fikk med litt (les:mye) hjelp lagt meg slik at jeg kunne amme ham. Fikk ha ham hos meg en stund til det var på tide at Hans dro hjem og Jacob kom seg opp på Barsel. Så kom vår første tid fra hverandre. Lå i sengen og klarte ikke sove. Ventet bare på at tiden skulle gå og morgenen skulle komme. Øynene var klistret til viserne på klokken og jeg kan sverge på at de av og til beveget seg bakover. *s* Klokken 08.15 kom Danu og Anne Grethe for å hente meg. Den første; ei stor afrikansk jordmor - verdens herligste! Den andre; en bestemoraktig barnepleier - kjempekos! Fikk inn litt mat og, selvfølgelig, Jacob. Tårene rant mens jeg tittet på den lille kopien av Benjamin. Syntes det var helt utrolig at vi skulle få til noe så perfekt to ganger.

Sånn i ettertid har jeg fått høre at vi var gale som ventet så lenge og at vi var gale som fant på å gå til sykehuset. Er derfor utrolig glad for at at alt gikk bra. Er litt skremt med tanke på neste fødsel siden denne begynte med kraftig rie 00.18 for så å starte med pressveer kl. 01.45 og så ende med keisersnitt 02.45. Det tok ikke så lang tid. Dersom det er riktig som de sier at det går raskere for hver gang så tror jeg at jeg kommer til å legge meg inn på sykehuset minst en måned før terminen. Og om det ikke går? Ja, da blir det telt utenfor inngangen. Vi får krysse fingre og håpe på fint vær.

Slik er altså min fødselshistorie nummer 2. Det ble ikke helt en slik fødsel som jeg hadde tenkt meg, men så lenge alt endte godt så er jeg fornøyd!